Programmet bø på 33 forestillinger, hvorav 13 norgespremierer, fem norske urpremierer i tillegg til seminar, kurs, klubb, installasjon og film. Første del hadde fokus på samspillet mellom musikk, elektronikk og bevegelse. I 16 dager har CODAs minst 350 medvirkende samlet stort og smått til felles feiring av samtidsdans. Nær 80% solgte billetter betyr stor suksess. Dansestilene har spent fra modernisme via nyklassisisme, til samtidsuttrykk.

God balanse
I forbindelse med CODA har også et ledd i møteserien Ke∂ja funnet sted. Professor i scenekunstteknologi, Johannes Birringer, åpnet konferansen for det nordisk-baltiske samtidsdansmiljøet med oppfordringen: Ikke konkurrer med teknologien om oppmerskomhet, en robot vil alltid vinne publikums sympati!

Flere forestillinger under flagget Dans og nye medier, konkurrerte beinhardt, men tapte ikke. De balanserte overraskende godt forholdet mellom dans og elektronikk, mellom kropp og robot, mellom to- og tredimensjonalitet. Selv om de levende bildene fenget, så fanget de fantastiske utøverne fokuset. Det er bare å stemme i kritikerkorpsets jubelkor .

Yum Yum
Under Loss - Layers på åpningskvelden, kom jeg i transe. Video og lydkreasjonen til Fabrice Planquette, trengte gjennom ørepropper fra Rockeforbundet. Tennene skranglet og øynene ristet så jeg ikke kunne se, men måtte kjenne forestillingen på kroppen. Dog skimtet jeg en litt for seksualisert danser på et podium i utakt med det mektige video-lydbildet. Det var koreografen Yoko Higashino.

Først da jeg så den samme forestillingen med en annen besetning noen dager senere, forsto jeg vitsen: Loss - Layers er også laget av, men mest for, den sensuelle og ekspressive dansekunstneren Yum. Gjennom hennes tolkning av dansen så jeg evolusjonen fra edderkopp i verdensveven til kvinnekropp i blodig smerte. Hun vinner maktkampen over alle skapende krefter, også teknologien. Det nye fransk/japanske kunstnerkollektivet bak forestillingen, A.lter S.essio, kommer vi til å se mer til.

Human dans
Det jeg lærte av CODA festivalens første del er at den eneste måten å konkurrere med elektroniske finesser er å virkelig være et levende vesen, et nærværende menneske. Dronningen av det kanadiske kompaniet La La La Human Steps Länk till annan webbplats., Louise Lecavalier, har øvd seg i 50 år. I forestillingen Is You Me er hun og Benoît Lachambre mennesker i en tegnefilmforestilling. Med digitale verktøy tegner Laurent Goldring en stadig skiftende scenografi som danserne bryter med og går opp i. Dansen er deilig korka, utført i joggedrakt med hettegenser. Mye av tiden er ansikter skjult, hender og føtter forsvinner i digre løpesko.

Is You Me er som tittelen antyder en kunst i desorientering og dekonstruksjon. Utøverne ”bytter” kroppsdeler like lett som de skifter klær. Habitter ligger strødd på scenen, som var de tegnet på underlaget. Kjønn og identitet går i oppløsning, flere dimensjoner flyter over i hverandre. Kunstnerne viser lekende, levende mennesker i en verden av bevegelse.

Brutalt
Alarm! er ikke like menneskevennlig. Baby-Q Dance Company Länk till annan webbplats. tematiserer langt mer brutale ting enn Q-tips for de minste. De utsøkte utøverne raser rundt i et helvete av en ikke-hvilende verden. Forestillingen starter bokstavelig med lyden av utallige alarmer som går av og overlapper i en massiv katastrofekomposisjon. Strobelys fyrer av angst for alvorlig anfall. Ingen ørepropper er delt ut ved inngangen, bare hjertebank nøytraliserer bulderet i ørene. Det eneste beroligende er en hjemmesnekret trehjulsykkel med platinablond parykk som går i endeløs ring foran på scenen. Jeg hviler øynene på den tiltalende roboten mens jeg gleder meg over at verden i form av Baby-Q har funnet veien til Oslo.

Det eneste kjedelige med elektronisk lyd og bilde som vist under CODA festivalen, er den forkjærligheten for TV-flimmer som mange kunstnere synes å ha. Det ser ut til å brukes som et virkemiddel for å viske ut og starte friskt, men for meg virker den gjentagende støyen stadig mer forstyrrende. Forøvrig er flere fordommer om dans og nye medier gjort til skamme en gang for alle.

Overskridelser
Den norske urpremieren som sitter best er AMERICA – Visions of Love
av Alan Lucien Øyen. Det eneste problemet med hans veldreide iscenesettelse av en dreiebok, er, som en av skuespillerne i stykket sier: Premieren på en samtidsdansfestival. Gisela & Orlando av Sissel Bjørkli og Erlend Samnøen stiller også spørsmål til sjanger med sin barokk bankett til Händel. Danserne spiller karakterer som fortsetter inn i mytefigurer. Deres hjemmelagde menuett kommenterer scenedansens spede begynnelse. Forestillingen ironiserer samtidig over samtidsdansens pretensiøse selvframstilling.

CODA har også presentert abstrakt, tradisjonell dans på DNO&B´s scene 2. Professor i koreografi, Christina Caprioli Länk till annan webbplats., innfrir forventninger med Cicadaremix. Hun bruker syv teknikere i neoklassisk ballett i sin remiks av Cicada av Kevin Volans. Musikken er deilig, men mye brukt. Bevegelsene er beholdt, Caprioli sløser ikke med energien, men holder dansen i formfullendte tøyler. Spørsmålet er om uttrykket når fram til siste benkerad. Valget av kostymer er vanskelig å forstå, en filmsnutt vist på bakveggen likeså.

Stor dans med ”S”
S av José Navas tonesatt til Erik Satie, kiler den kinestetiske sansen. Dansestilen inspirert av Cunningham, har god flyt som stanser opp i fryste former før den fortsetter. Ni dansere forflytter seg via en akse i løpet av forestillingen. De utgjør en vertikal rad som beveger seg stilsikkert tvers over scenens bredde. Sluttbildet er en horisontal rekke der danserne går framover på scenen mot publikum i blinde. Papirkostymene er vekk og alle står tilbake i hudfargete truser. Typisk at damene er toppløse, mens mennene ikke blotter seg. Mye oppmerksomhet tas vekk fra dansen ved dette valget, men ikke så mye at det forstyrrer opplevelsen av stor dans.

Koreograf Carolyn Carlson
spøker bokstavelig i kulissene når Tero Saarinen
gjør hennes solo Blue Lady fra 1983. Soloen er en modernistisk og naiv narrativ om kampen mellom gult håp og svart disiplin, blå nostalgi og rød lidenskap, alt uttrykt i kjolestoff. Carlsons berømte Dervishdans blir projisert på persiennene som skiftevis skjuler og viser Saarinen. Carlsons skygge faller over ham slik at det er vanskelig å få øye på mannens tolkning av en kvinnes drama. Likevel er det klart at Saarinens Blue Lady [Revisited], er bedre enn Carlsons opprinnelige stakkato koreografi.

Dårlig sikt
Tyven av Ina Christel Johannesen, kan ses som et dypdykk i en duett påbegynt under koreografens tidligere forestillinger 37,7 og It was November. Tyven utspiller seg i et tåkelagt innendørs øylandskap der utstoppede ravner ikke stjeler oppmerksomhet. Derimot er røyken til tider så tett at kompaninavnet “Zero Visibility Corp.” får ny mening når det ikke lenger er mulig å se danserne. Line Tørmoen er en fantastisk performer, men bærer likevel ikke en hel helaftens. Hun stirrer storforlangende ut i salen som om det er tilskuerne som svikter. Forestillingen forsker mer enn den formidling, den tar mer enn den gir. Tyven kommer ikke over scenekanten, som ironisk er belagt med piggtråd. Forestillingen blir en tidstyv med sine 60 tunge og lange min.

En av CODAs største satsinger er tilsvarende skuffende. Candoco Länk till annan webbplats. bruker funksjonshemmede dansere og er populær blant høyprofilerte koreografer. Det er ”inn” med inkluderende dans. Utøverne er flotte og usentimentale, men koreograf Nigel Charnock motivasjon for Still synes å være å vise at folk uten armer og bein også kan gjøre danseteater. Vi har hørt dansere skravle sine morsmål i munnen på hverandre. Rekken av dansere som snubler sakte framover på scenen mot publikum, har vi sett før. Oppgaven burde heller være å lage kunst som andre kompanier ikke kan. Det er også problematisk at kun kvinnene er funksjonshemmede.