Våren i norsk dansekunst har vært preget av to jubileer: Dansens Hus og Den Norske Opera og Ballett som begge har fylt ett år. Festspillene i Bergen for scenekunst og musikk er gjennomført for 57. gang.

Skuddårsnatten (skottårsnatten) 2008 fyrte Dansens Hus av sin innvielsesfest. Vulkan-tomta på Grünerløkka livnet likevel ikke helt til. Dansens Hus er ikke blitt det stedet folk kommer for å ta en øl, hvert fall ikke for å spise og absolutt ikke for å kjøpe dansebøker! Det får man knapt nok kjøpt andre steder i Norge heller. Dansens Hus har forløpig verken blitt ”et sted for kunnskap om dans for dansemiljø og publikum” eller ”et sentralt møtested for ulike aktører innen norsk dansemiljø”, slik formålene tilsier.

Ingun Bjørnsgaards urpremiere Poppea
har vært en av begivenheten på Dansens Hus i vår. Poppea er Ingun Bjørnsgaard Prosjekts (IBP) første forestilling etter fjorårets nederlag for kompaniet. IBP som ”aldri [har] fått en slakt” (www.scenekunst.no), fikk sine pengesøknader slaktet. Dansemiljøet raste på offentlige debattarenaer. Norsk Kulturråd bokstavtro lesning av premisser for tildeling, var streng. Vi har sett slutten på den statlige mesens moderlige omsorg for det romantiske kunstnergeniet. Tause dansekunstnere forventes å artikulere og gjøre søknadsskriving til del av sin kunstneriske prosess. Norsk dansekunst har nådd postmodernismen og konseptkunstalderen.

Forestillingskonseptet Poppea kan leses som IBPs svar på tiltale. Det framstilles som et gresk drama med musikkmontasje av Monteverdi. IBP er best på å utvikle dans og bevegelseskunst og ville kanskje lykkes bedre ved å gjøre det til konseptet sitt .

Nasjonalballetten har vært vinneren
i Den Norske Opera og Balletts første år. Balletten gjentok like godt suksessen fra Åpningsgallaen i april 2008, og satte opp igjen fire av de beste bitene fra i fjor pluss to til i forestillingen Goecke + Galla. Tittelens bokstavrim er gøyal, men kommuniserer ikke konseptet godt nok og publikum har ikke møtt opp i forventet grad.

Et annet problem med Goecke + Galla er at den måtte ta til takke med Scene 2 som er langt mindre enn hovedscenen i den nye bygningen til Den Norske Opera og Ballett. En av Operaens første store suksesser, Carmen, fikk bruke Norges nye ”storstue”, hovedscenen. Christopher Wheeldons romantiske ”bløtkakeballett” (bløtkake=gräddtårta) smakte ikke like godt presset inn på en liten scene.

Festspillene i Bergen
institusjonaliserer i sitt 57. år sjangeroverskridende scenekunst. Både Liv Lorents koreografi La nuit intime med Carte Blanche og Vegard Vinges/Ida Müllers oppsetting av Vildanden varer i tillegg henholdsvis 2-3 og 8-9 timer. Det frie scenekunst feltet har for lengst eksperimentert med å trekke ut forestillinger i tid. At Festspillene og Norges samtidskompani, Carte Blanche, nå gjør slike forsøk stuerene, er sent, men positivt.