Artiklar från 2008 – till idag
Våren i norsk dansekunst har vært preget av to jubileer: Dansens Hus og Den Norske Opera og Ballett som begge har fylt ett år. Festspillene i Bergen for scenekunst og musikk er gjennomført for 57. gang.
Skuddårsnatten (skottårsnatten) 2008 fyrte Dansens Hus av sin innvielsesfest. Vulkan-tomta på Grünerløkka livnet likevel ikke helt til. Dansens Hus er ikke blitt det stedet folk kommer for å ta en øl, hvert fall ikke for å spise og absolutt ikke for å kjøpe dansebøker! Det får man knapt nok kjøpt andre steder i Norge heller. Dansens Hus har forløpig verken blitt ”et sted for kunnskap om dans for dansemiljø og publikum” eller ”et sentralt møtested for ulike aktører innen norsk dansemiljø”, slik formålene tilsier.
Dansens Hus
har valgt Arne Fagerholt som ny kunstnerisk leder fra august 2010. For tidligere kunstnerisk leder, Karene Lyngholm, har utfordringen vært å kartlegge Dansens Hus kapasitet. Å flytte inn i et flunkende nytt høyteknologisk scenehus tar tid. Særlig når kun tre teknikere skal ekspedere vidunderet. Til sammenligning har de tre ganger så mange teknikere på DH i Stockholm. Underbemanning har gjort 15 medarbeidere overarbeidet. Dette har slitt på forholdet mellom dansekunstnerne og administrasjonen av Dansens Hus. Forventningene til huset er høye etter 12 års planlegging og fire år i lånte lokaler. Ansettelsen av svenske Anne-Sofie Ericsson som administrativ sjef, har lettet byrden.
Poppea på Dansens Hus. Fotograf Knut Bry
Ingun Bjørnsgaards urpremiere Poppea
har vært en av begivenheten på Dansens Hus i vår. Poppea er Ingun Bjørnsgaard Prosjekts (IBP) første forestilling etter fjorårets nederlag for kompaniet. IBP som ”aldri [har] fått en slakt” (www.scenekunst.no), fikk sine pengesøknader slaktet. Dansemiljøet raste på offentlige debattarenaer. Norsk Kulturråd bokstavtro lesning av premisser for tildeling, var streng. Vi har sett slutten på den statlige mesens moderlige omsorg for det romantiske kunstnergeniet. Tause dansekunstnere forventes å artikulere og gjøre søknadsskriving til del av sin kunstneriske prosess. Norsk dansekunst har nådd postmodernismen og konseptkunstalderen.
Forestillingskonseptet Poppea kan leses som IBPs svar på tiltale. Det framstilles som et gresk drama med musikkmontasje av Monteverdi. IBP er best på å utvikle dans og bevegelseskunst og ville kanskje lykkes bedre ved å gjøre det til konseptet sitt .
Nasjonalballetten har vært vinneren
i Den Norske Opera og Balletts første år. Balletten gjentok like godt suksessen fra Åpningsgallaen i april 2008, og satte opp igjen fire av de beste bitene fra i fjor pluss to til i forestillingen Goecke + Galla. Tittelens bokstavrim er gøyal, men kommuniserer ikke konseptet godt nok og publikum har ikke møtt opp i forventet grad.
Et annet problem med Goecke + Galla er at den måtte ta til takke med Scene 2 som er langt mindre enn hovedscenen i den nye bygningen til Den Norske Opera og Ballett. En av Operaens første store suksesser, Carmen, fikk bruke Norges nye ”storstue”, hovedscenen. Christopher Wheeldons romantiske ”bløtkakeballett” (bløtkake=gräddtårta) smakte ikke like godt presset inn på en liten scene.
Festspillene i Bergen
institusjonaliserer i sitt 57. år sjangeroverskridende scenekunst. Både Liv Lorents koreografi La nuit intime med Carte Blanche og Vegard Vinges/Ida Müllers oppsetting av Vildanden varer i tillegg henholdsvis 2-3 og 8-9 timer. Det frie scenekunst feltet har for lengst eksperimentert med å trekke ut forestillinger i tid. At Festspillene og Norges samtidskompani, Carte Blanche, nå gjør slike forsøk stuerene, er sent, men positivt.
La nuit intime på Festspillene i Bergen. Fotograf Thor Brødreskift
La nuit intime av Liv Lorent er et oppriktig forsøk på å skape en danseopplevelse i skjæringspunktet mellom performance, konsert og nattklubb. Konseptet er å ta dansekunst ned fra scenen og gjøre den tilgjengelig for nytt publikum tett på dem. Det viser et velmenende ønske om å lage mellommenneskelige møter av elitistisk dansekunst.
De blottstilte kroppene tatt i betraktning, er det ikke underlig at danserne beskytter seg med det slørete blikket som hører til i en Cunningham-oppsetting. Damene kler stadig på seg for så å kle av seg. Oppvisning av naken hud i seksualiserte positurer gir ikke den sensualiteten La nuit intime lover. Små roterende podier plassert rundt i lokalet mellom publikum, objektiviserer danserne ytterligere og setter dem delvis opp på den scenen de var ment å tre ned fra.
Mennene beholder selvsagt sine grå-brune hverdagsklær på. De viser opp kunster i klatrestativet sentralt plassert i rommet. Lettkledde kvinner og mestrende menn er kjedelig kjent. Flere andre koreografer har gjort langt sterkere forsøk på å nedkjempe kjønnstereotypier med samtidsdans i Norge denne våren, men så langt har ingen lykkes med annet enn å reprodusere dem.
Sidsel Pape
4 juni 2009
FÖLJ OSS PÅ
Redaktion
dansportalen@gmail.com
Annonsera
dansportalen@gmail.com
Grundad 1995. Est. 1995
Powered by
SiteVision